Drømmen som gikk i oppfyllelse…

Siden jeg var lita og vanket rundt på Soløya har jeg drømt om en egen gård på landet. Jeg syklet, gikk på ski, jogget og plaget vettet av foreldrene mine for å komme meg til Soløya hver dag… Det samme har min samboer, Tom-Christer, drevet med. Han er oppvokst i Bardufoss, men var stadig på besøk hos besteforeldrene i Dividalen – på landet, på gården. Han har til og med syklet de seks milene innover skogen for å komme dit! (Førr mæ va det bare 4km.…) Inntil nå har vi leid plass til dyr og folk hos bestemor og bestefar i Dividalen. Inntil nå! Nå har drømmen endelig gått i oppfyllelse. Vi har kjøpt oss egen gård!! Det er helt utrolig. En flott gård på 550 mål, 80 av dem dyrket, en stor flott driftsbygning og et stort flott hus, alt bygd i 2001 og stallen påbygd i 2005. Gården ligger på Karlstad i Målselv, midt mellom
Bardufoss og Finnsnes. Nå er det slutt på humpete, svingete veier i 5-6mil fra E6 til Dividalen og slutt på en times kjøretur en vei, nesten uansett hva man skal. Det føles nesten som å ha stallen på Bjerke! 15minutter til Nord-Norsk Hestesenter og Olsborgmoen Travbane, 15 minutter til Bardufoss og 20 minutter til Finnsnes… Og ikke minst, 2.5 timer til Harstad Travpark på slett, bein vei! Eiendommen strekker seg fra Målselva og et godt stykke opp i skogen. Det er kilometervis med skogsbilvei på eiendommen og sandgrunn over alt. Eiendommen er like ved der Målselva renner ut i havet hvor store mengder sand har samlet seg… Kilometervis med fin sand som er nypreparert for hestebeina hver gang havet trekker seg tilbake. Stallen er tipp topp med god takhøyde, låve, ventilasjonsanlegg og vaskespilt med mer. Det kunne rett og slett ikke vært bedre! Det er bare å stikke innom på besøk!

I starten av oktober flyttet jeg hestene til Karlstad, vi tobeinte flytter inn i desember eller januar. Det skal bli herlig. Den siste tiden har vært mer travel enn noensinne med løp, trening, jobb på Senja og flytting. Det har resultert i at bloggen min stadig har blitt utsatt og mine egne hester har fått en liten ufrivillig ferie… Men nå begynner bitene sakte men sikkert å falle på plass, og jeg får forhåpentligvis litt mer pusterom i tiden fremover.

På harrytur
I helgen da det var V75 på Färjestad var samboeren og jeg på en weekendtur til studiekompis Jan Martin Bjerring og hans familie. Det var et trivelig besøk. Tom-Christer og jeg fikk være med å se i den nye stallen deres, som var knallfin! Vi var på kjøretur i kilometervis med nypreparerte
treningsløyper av høy standard med hester som er i minst like høy klasse. Kjempespennende å se seg litt rundt og få nye ideer. Jan Martin og Sara (datter) gjør en fantastisk jobb med hestene og er et trivelig bekjentskap som vi har fått igjennom sporten. I forbindelse med besøket fikk jeg den ære av å teste ut kapable Sinsen Lykke i montèprøveløp. Det var litt av en opplevelse. Det råeste prøveløpet jeg noen gang har ridd. Denne hoppa lukter det svidd av når hun legger seg til! Det blir spennende å se henne utover høsten… Lørdag kjørte vi til Färjestad på V75. Det var en flott dag med gode norske prestasjoner. Veldig gøy å reise litt rundt å se trav på forskjellige arenaer. En ting jeg la spesielt godt merke til er at svenskene har skjønt noe som vi i Norge ikke skjønner. Publikumsnærhet til det som skjer i banen, til hesten, til kusken, treneren og ikke minst til eierne. Jeg mener at det er flaut at vi i Norge ikke setter eierne mer i fokus enn vi gjør. Eieren
og treneren er tross alt de som legger mest ressurser i hesten. På Färjestad får publikum se alle som er samlet på seremoniplassen, som ligger på publikumsplassen, og ikke hundre meter unna på indre bane… Publikum stod tett omkring seremoniplass og fikk se vinnerne bare en meter unna. Her har vi noe å lære! Skal vi ha publikum på banene, så må vi også tilby dem å kunne få nærhet til det som skjer. Slik som de fleste baner i Norge fremstår i dag, så er det mye bedre å se løpene på Rikstoto Direkte hjemme i sofakroken eller i kiosken. Allerede onsdagen etter V75 på Färjestad skulle jeg til Sverige nok en gang. Men denne gang litt lenger nord…

Ambisiøs travtur
1. oktober var en dato jeg hadde sett frem til lenge. Ny runde med Dubbelcup i Sverige. Denne gang var det Boden sin tur til å være arrangør. Siden ingen fikk fri fra jobb, som meg (høstferie), så ble det Milomen og jeg på tur alene denne gang. Bil og henger med Milomen på slep. Fra Dividalen til Boden er det 65 mil. Det var meldt snøstorm og været så ikke akkurat lovende de siste dagene før turen. Med god hjelp av samboer, Jack (Milomens eier) og bestefar (samboeren sin, men litt min også) kom jeg meg likevel av gårde, nyskodd med pigg på hjulene. Jeg skal innrømme at det kanskje, muligens er bittelitt galskap å legge ut på en sånn tur alene på seinhøsten, men trøster meg med at det alltid er moro å reise til Sverige på løp og at travgjengen fra Finnmark kjører lenger enn dette annenhver helg til Harstad Travpark(!!). Turen gikk over all forventning. I det jeg hadde passert Bjørnefjell og tollstasjonen endret været seg fra snø til sol. Herlig! Veiene i Sverige har som kjent et par hakk bedre standard enn de gjennomsnittlige norske, så det gikk unna i fint driv. I Kiruna stoppet jeg, tanket diesel og kjøpte noe mat. Milomen er stødig som et fjell på transporten og var blid som ei sol hele veien. Etter det var det strake veien til Boden (med god hjelp av GPS). Etter 10 timers kjøring var vi vel fremme. Jesper Nilsson er en veldig trivelig trener ved travbanen i Boden, som tok i mot oss med åpne armer. Vi fikk en egen stallavdeling med en selskapshest over gangen og frokost fôring dagen etterpå. Utrolig trivelig sted! Verre var det med Bodensia hotell, som tok hele 1550,- per natt for et enkeltrom… Uten varme! Helt utrolig spør du meg.

Etter en god natts søvn var det løpsdag. Det var en fin sommerbane, noe som passer perfekt for Milomen, som trives best uten sko foran. Ulf Ohlsson var kusk for anledningen. 40 000,- i premie til vinneren. Etter varmingen var kommentaren ”Kjenns bra”… Gjett om jeg var nervøs etter 65 mils kjøring og 3000,- i hotellregning… Kjenns bra?!? Ingenting er kjipere enn å reise så langt for så å bli sist i mål… Var motstanden for tøff? Var det for mange hester å runde? Milomen sto på 40 m tillegg sammen med de beste og løpet var stengt v 1,2mill… Milomen hadde ca 700.000 SEK i grunnlag. Jeg kjente tvilen begynte å snike seg innpå. Løpet var over 2100 m. Det gikk heldigvis bra. Med eieren på direkten per telefon travet Milomen sitt sterkeste løp noensinne på mellomdistanse. Via tredjespor og dødens siste runden fikk han 2. plass og perset seg med hele ett sekund på distansen! 1.26,3 lyder den nye rekorden. Herlig!! Tor-Martin Moes oppdrett Moe Njord vant klart som stor favoritt. Milomen gav han kamp helt inn på oppløpet.

Turen hjem neste dag gikk nesten som planlagt. Jokkmokk var mitt planlagte stoppested for dieseltanking. Måleren på Mercedesen viste at det var flere mil lenger å kjøre på tanken, enn det var til Jokkmokk fra Boden. Det viste seg å være en bitteliten feilberegning. Jo nærmere vi kom Jokkmokk, jo raskere sank dieselmåleren.. Når det stod 4km til Jokkmokk langs veien, stod det 0 km igjen på dieseltanken. Fantastisk! Stol aldri på en dieselbruk-beregner! Det hele endte med at jeg satte bilen i fri så snart det ble en liten anelse helling på veien og kjørte så økonomisk som jeg bare trodde var mulig… (dvs sakte med lite turtall, nåkka samboeren fortalte mæ i ettertid at betyr MER drivstoffbruk, og ikke mindre…)

Jeg kom meg til Jokkmokk, på nåde. Det gikk bra. Jeg fylte full tank både der og i Kiruna, og turen hjem gikk lett! Etter ni timers kjøring var Milomen vel hjemme igjen i den nye stallen på Karlstad. Deretter kjørte jeg til Dividalen (14mil tur retur) og hentet Villemosen og åringen Våler Vilja. Flyttelass del 1 er unnagjort…

Stine