Innavl eller outcross

Det vil alltid være en konflikt mellom den naturlige og gradvise utviklingen av en art, og den kunstige, raske manipulasjonen som skjer når en art må tilpasse seg menneskeskapte krav. Naturen foretrekker en tilfeldig miks av gener, slik at særtrekk og egenskaper kan bli testet ordentlig ut gjennom en naturlig selektering. Med fravær av plutselige naturkatastrofer vil en art fortsette å perfeksjoneres i forhold til det miljøet den lever i.

 Mennesker er ikke så tålmodige som naturen. Vi har lært å produsere den typen dyr vi ønsker oss veldig raskt gjennom innavl for å få de ønskede egenskapene. Likevel kan vi ikke uten videre forutse hvilke uønskede egenskaper som også kan nedarves. Innavl er flott når det fører til det ønskede resultat, men det kan også gå riktig ille.Noen hunderaser har lidd under utilsiktede arvelige lidelser som svekkelser i ledd og hjerte-kar, og nevrologiske sykdommer. Ofte har hunder med disse svakhetene blitt avlet videre på før oppdretterne har blitt klar over problemet, og å få avlet bort disse negative egenskapene blir etter hvert svært vanskelig.

Hesteoppdrettere er underkastet de samme genetiske rammene. Oppdrettere av forskjellige hesteraser har utviklet ulike løsninger på komplekse genetiske og kommersielle utfordringer. Jeg deltok på Kentucky International Equine Summit i april 2008, et seminar der oppdrettere, stammeeksperter og forskere på genetikk var samlet for å diskutere oppdrett. Representanter fra de amerikanske galopp-, sulkysport- og Quarterhest-miljøene presenterte sine felt. Genforskere diskuterte hestens genom og nye framskritt i forhold til å forstå arvelige sykdommer hos hest.Som ventet var det avlsekspertene fra galoppmiljøet som hadde størst fokus på å bevare bredden i sitt genetiske materiale. De presenterte plansjer over blodlinjer tilbake til stamfedrene i galoppavlen, og var engstelige for at en av disse forhistoriske hingstene skulle miste sin innflytelse i avlen.Galoppoppdrettere refererte til sin innavls-koeffisient, som er et mål på i hvor stor grad gjentakelse av forfedre forekommer i stamtavlen. De fleste galopp-oppdrettere unngår gjentagelse av samme individ innenfor fem generasjoner, men linjeavler på individer fra generasjoner tidligere enn dette. De fleste fullblodskrysninger ligger på rundt 1 % i innavls-koeffisient i de nærmeste fem generasjonene, noe mange genetikere vil karakterisere som en ”utkrysning”. Et individ i hestens sjette ledd i stamtavlen vil bare bidra med omkring 1,5 % av det genetiske materialet når hesten viderefører sine gener gjennom avlen. Oppdrettere av galopphester møter derfor utfordringer når de skal klare å utvikle sin rase ved å forsterke blodet fra forfedre langt tilbake i stamtavlen.

Travoppdrettere er ikke overrasket over at mange rekordholdere i galoppsporten døde for lenge siden, og at nye verdensrekorder i galoppsporten er sjeldne. Hvis noen framskritt har skjedd, så har kanskje gjennomsnittsfarten til en gjennomsnittlig galopphest langsomt blitt forbedret. Men i det store og hele har det vært liten fartsutvikling hos den amerikanske fullblodshesten i løpet av de siste tiårene.

På spørsmål om hvorfor rasen deres ikke blir noe raskere, svarte galoppoppdrettere at ”fullblodsen er allerede så rask som det er mulig å bli”. Som en oppdretter av sulkyhester, vant til å se rask progresjon hos våre hester, synes jeg det var et underlig svar. Det er tydelig hvor oppdrettere av galoppører har sitt ståsted når det gjelder balansegangen mellom utvikling gjennom avl og genetisk mangfold. Deres eksperter var ikke begeistret for avstamningen til vinneren av 2008-utgaven av Kentucky Derby og Preakness Stakes, Big Brown. Han har flere tette linjeavlskrysninger i stamtavlen, slik vi ofte ser hos sulkyhester.

Det var også lærerikt å høre erfaringene til det amerikanske Quarterhest-miljøet. Quarterhester har de senere årene blitt avlet mot en spesifikk kroppstype, med kraftfulle, massive muskler og små ben. Mens oppdrettere av denne rasen har oppnådd dette estetiske målet, er det noen eiere av Quarterhester som mener at dette idealet har resultert i hester med dårlig holdbarhet.

Stamtavlen til Quarterhester inneholder ofte intens linjeavl, som hos sulkyhester. Dette kan naturligvis være årsaken til den raske typeendringen av denne hesterasen. Forskere har registrert at det har oppstått flere genetiske problemer hos Quarterhestene. Blant annet kan de videreføre et gen som disponerer for en arvelig form for krysslammelse (hyperkalmisk periodisk paralyse, ”HYPP”). Denne lidelsen kan utilsiktet ha blitt fremavlet gjennom utviklingen av en ny kroppstype hos hesterasen.

Som oppdretter av sulkyhester var jeg interessert i å overføre denne informasjonen til vår egen rase. Det er tydelig at sulkyhester i dag ikke er den samme typen hester som de var for 30-50 år siden. Rasen har blitt stadig mer forfinet og elegant. Nye fartsrekorder noteres hyppig. Prestasjonsforbedringene skjer som et resultat av stadig foredling av det genetiske grunnlaget gjennom innavlsmetoder. Grunnen til at denne innavlsstrategien stadig gir positive framganger kan bunne i den brede miksen av ulike linjer i den tidlige amerikanske sulkyhesten.

Morganhest, fullblods, kanadisk, Nargansett-passgjenger og Hackney-hopper ble brukt i dannelsen av vår hesterase. Kanskje er det først nå vi har etablert en ren rase av varmblodstraver, som vil resultere i de aller beste resultatene?

 Men hvor er avgrunnen som vi kan komme til å falle ned i? Et økende antall amerikanske avlshingster hemmes av dårlig fertilitet. Om dette problemet er genetisk eller ”menneskeskapt”, er uklart.

 Ifølge Universitetet i Kentucky, mister amerikanske travere omtrent 4 % av sitt genetiske mangfold hvert år. Dette er et uakseptabelt høyt tap av gener på lengre sikt. Når et genpool (alle gener som finnes innenfor en populasjon) er uforedlet, vil raske framskritt skje ved at gener som ikke har noe med prestasjon å gjøre, blir eliminert. Når et genpool blir overforedlet, øker sannsynligheten for at uheldige recessive gener kan komme til uttrykk slik at genetiske lidelser oppstår. Jeg tror ikke noen virkelig vet hvor traverrasens genetiske materiale ligger på denne skalaen. Uansett er tallene fra studiet i Kentucky en sterk advarsel om at amerikanske travoppdrettere snart må øke, eller i det minste bevare, det man har igjen av genetisk mangfold hos rasen.

Likevel er det kommersielle krefter i amerikansk sulkysport som krever ytterligere prestasjonsforbedringer. Eiere kjøper åringer ut fra hvor gode de kan bli i løpsbanen, ikke ut fra hvor stort genetisk mangfold de har i stamtavlen. Det er tydelig at markedet støtter den type traver som har de beste forutsetningene for å prestere i løpsbanen. Kjøpere er raske til å dømme ut nye avlshingster hvis den første årgangen ikke innfrir. Oppdrettere som skal selge åringer etter disse ”utdømte” hingstene opplever økonomisk nedtur på auksjonene. For å beskytte seg mot et slikt scenario, strømmer oppdretterne til førsteårshingster, og skyr hingster i deres tredje år i avlen. Dette for å unngå risikoen ved at hingsten flopper med sin første årgang i løpsbanen.

Er det en negativ ting at markedet får bestemme hvordan den amerikanske traveren skal avles fram, eller bør vi overlate det til forskere på genetikk, som vil innskrenke våre muligheter til å velge fritt for å sikre et genetisk mangfold? Til forskjell fra eiere av fullblodshester, som virker fornøyde med å betale enorme summer for mer ”utkryssede” åringer, så vil kjøpere av travere ha åringer fra et begrenset antall populære hingster og morsstammer som er antatt å tilby den beste muligheten for suksess i løpsbanen. Genetiske eksperter kan ikke overbevise kjøpere av travhester om at de må endre sitt kjøpemønster ”til rasens beste”. Først når kjøperne blir av den oppfatning at utkryssede hester har større potensial som løpshester, vil vi se en endring i kjøpemønsteret.

Amerikanske oppdrettere tok et viktig steg i riktig retning ved å samtykke til begrensninger i antall hopper per hingst per år. Dette vil kunne gi flere avlshingster sjansen til å konkurrere om hoppene. Likevel vil ikke dette være nok til å løse problemet. Amerikanske oppdrettere trenger hingstemateriell med amerikansk og europeisk blod som kan dominere i de amerikanske 2- og 3-årsløpene, for å bidra med utkrysningspotensial som blir akseptert av våre kjøpere. Jeg tror oppriktig at dette er en reell mulighet. Jeg er dog bekymret for at det ikke skjer før et uheldig genetisk arveanlegg gir negative effekter, og får oss til å angre på at vi ventet så lenge.

Selv om jeg knapt vet noe om kaldblodsrasen, tror jeg denne diskusjonen kan være relevant i forhold til utfordringene som kaldblods-oppdrettere møter når de skal velge hingst til sin hoppe. I min neste blogg kommer jeg, som en utenforstående, til å ta for meg sider ved kaldblodsrasen, og jeg ser fram til å høre fra kaldblodseksperter som vet langt mer om sin rase enn det jeg gjør.

(Bilde nr 2: Speedy Crown. Bilde nr 3: Valley Victory. Alle foto: Monica Thors)